|
|
|
|
|
| Hovedside | Hjemmesidene | Biler- motor | Hobby | Firebird | King of The Virtual Road | Kjøp & salg | |
||
|
|
||
| Tilbake til hobby |
Topper dro ut i los, og jeg hadde så vidt sluppet ham. Det var tidlig morgen. Det var ennå ikke blitt skikkelig lyst. Det lyset som var, var nærmest en slags hvit tåke. Det hadde vært barfrost, og jeg kjente hvor kaldt det var når jeg dro pusten. Hvert steg ga en slags knirkelyd i den frosne marka. Jeg hørte at han dro opp til høyre og østover på høyden vi hadde foran oss. Han var også godt bak, men han ga god lyd fra seg. Jeg tenkte litt på hvordan haren foran Topper hadde det. Foreløpig var den vel ganske rolig, tok sine små avstikkere og runder i moderat tempo. Jag la retningen mot uttaket, - der jeg hørte Topper gikk på haresporet. Det var sikkert oppe under de store steinene på vestsida av stien.
Det hørtes ut som om Topper dro innover langs myrkanten rett bak høyden jeg var på vei opp i. Jeg fant et vindfall som jeg satte meg på, og snudde meg slik at jeg så tilbake på stien. Det kunne nok ta en stund før haren eller Topper ville dukke opp, for losen ble stadig fjernere. Jeg tok av meg sekken og la hagla over knærne. Jeg la i to patroner, satte meg best mulig til rette og prøvde å nyte den fullkomne stillheten som bare ble brutt av Toppers glam. Her var det godt å sitte, selv om jeg kjente den kalde, rå høstlufta stikke litt hver gang jeg fylte lungene med frisk luft. Lufta hadde en god eim av nyhogd tømmer fra snauhogsten på østsiden av stien. Det var akkurat slik det skal være. Over tretoppene som jeg nå satt og speidet utover, hang morgendisen tungt. Det ble litt lenger mellom bjeffene. Jeg tenkte på termosen i sekken, og hvordan en kopp nykokt kaffe skulle smake. Det ble foreløpig med tanken. Så også med tanken på en røyk. Ingen av delene var ei heller nødvendig for å føle den ro og velvære en føler i slike stunder. Du er helt alene, bortsett fra en firbeint venn og skogens egne skapninger. Men de forstyrrer deg allikevel ikke. Stillheten en slik høstmorgen er den beste form for helsebot. En får fred i sjel og kropp. Det var forresten blitt helt stille for Topper. Hvor var han nå da? Hadde han gått av? Jeg får vente litt og se hva som skjer. Jeg fant fram kikkerten, og prøvde å fange inn kanten av tjernet som ligger noe til høyre og sydvest for meg. Men disen lå foreløpig for tett. Det var ikke stort annet enn tretopper å se i den retningen. På motsatt side, et stykke fra stien lå snauhogsten, men kikkerten greide ikke å fange inn noe nytt eller spennende. Jeg fikk nesten følelsen av å være konge i denne lille verden som nå lå under meg der jeg satt. Denne verden bestod liksom bare av høyden bak meg, og landskapet foran meg som var begrenset av disen. Synsfeltet ble stadig større, og det ble hele tiden lysere. Der kom losen igjen, og jeg ble klar over at verden tross alt var litt større. Topper var fortsatt et godt stykke unna, noe til høyre bak meg. Jeg hørte det begynte å gå litt raskere. Hagla lå fortsatt klar over knærne. Jeg tenkte på høyden som lå bak meg, litt nordvest i forhold til der jeg satt. Ville haren komme over høyden og rett ned mot meg, eller ville den ta hele runden rundt og komme mot meg fra høyre, - nesten sør? Losen gikk litt roligere igjen, og det hørtes ut som om det siste alternativet var mest sannsynlig. Hvor langt unna var Topper, - og hvor langt unna var haren? Kanskje 3-400 meter? Nei, - det var nok mer. Det var god tid. Det virket som om disen lettet raskere og raskere, og snart ville vel solen bryte igjennom og kaste dagens første bleke solstråler ned på den hvitrimete skogbunnen. Kikkerten ble lagt ned igjen. Det var ennå tidlig. Losen hadde vel gått snart en time, - nei forresten, ikke så lenge. Lysten på matpakka var ikke påtrengende. Men det nærmet seg nok et par timer siden vi gikk fra hytta. Det var mest barskog under meg, men de få lauvtrærne innimellom var godt synlige. Lauvet hadde blitt nesten helt gult. Det burde det jo også være i begynnelsen av november. Nå begynte det å skje noe, - jeg hørte Topper kom nærmere, kanskje bare 1-200 meter unna. Pulsen slo litt raskere, og hendene la seg automatisk rundt hagla. Han kom nesten rett fra høyre, så jeg snudde meg og satte meg skrevs over vindfallet. Jeg speidet det beste jeg kunne i retning mot Toppers jevne glam. Og så kom en gråhvit hare med raske hopp nesten rett mot meg, - synlig bare i korte øyeblikk mellom steiner og trestammer. Jeg la an. Ventet. Den ville passere 25-30 meter på nedsiden av meg. Der! Jeg lot skuddet gå. Det jeg trodde var full blink, - ble en full bom. Røsslyngen sprutet en halv meter bak haren, som øyeblikkelig skiftet retning. Den fikk nye 10 meter, nå i retning vekk fra meg. Nytt skudd, - og ny bom. Jeg ville ikke rukket å lade på nytt. Topper kom i fullt sprang på haresporet, lite anfektet av de to skuddene. Jeg plystret ham inn. Og, merkelig nok, han lystret. Han var nok sliten stakkar. Jeg koplet Topper, og satte meg ned igjen. Det var nok ikke meningen at den haren skulle falle for mitt skudd. Derfor fikk Topper noen gode klapp og vennlige ord, før termosen kom fram. Og med rykende varm kaffe i koppen tente jeg en røyk. Sollyset begynte stille å sive ned mellom trekronene, som kastet bleke skygger over den kalde grunnen. Der solen kom helt ned på skogbunnen begynte det snart å stige små strimer med hvit damp. Så satt vi der da, Topper og jeg. Og jeg måtte stille innrømme for meg selv, at jeg syntes dagen fortsatt var fullkommen. Hare i sekken eller ikke. Kanskje det er dette som gjør at slike turer ofte gjentas? Ikke jakten, - men turen? Det var ennå bare en tidlig formiddag i november. På Stuphella i Holleia.
|
|
|
|
Forfatter:
Bjørn Henning Jahren, 1987.
Copyright©2001.
Alle rettigheter forbeholdes. |
Velkommen til Jahren
Welcome to
Jahren